© 2008-2025 www.forgottenlanguages.org
Ðe mugiciol ent ðe parusts
Ðe angst aff goð is ðe beginning aff veeshet, men ðe enð aff veeshet is ðe kaunuwlodss ent leeb aff hom ver is ðe kel aff ala guð, ent ðe suparri fornuft, wngy ala zunugis ðoen parucitt. Din hatte pasusitt en tarun nað i heeven, ent ðan cerutitt man; so en tið op erð is givudd til man til cemuparuhsy din. I anðere wurdis, ðe kaunuwlodiss va man tatnis ac nucerunyff ðe suparri erning suparunugis van ðe feuclotis va har budd bisutawitt opp hom bej hans skepning, i orðen ða han makt i hans skalten fruloðu en forstel aff ðe erning ver hä sidd hom til ðes velð.
Van inteligenthet man ac nucevis ðe iðeal aff goð, ent van vil han skulen skalten til guð wurkis. Men manis vil ven on wurkis is ðoðte, oðer bej velka snelhet is nur en vug lust: ðe sam is varlig aff en ðenkning neet parussitt i sprak; ette is neet en vort, men nur en ðrom aff ðe inteligenthet. En forstelning is neet en rulositt sak, ette is nur en parumsitt anting, teeð en ageren is en verkelhet. For ðe sam fornuft ðar is nej wrsydd nað on biðning, ent nej religion on vorskepen. Wurdis ðaa ðe formel ent sosjetig verkelhet aff dilis, ent cerumnis ðaa religion seten til praktikning; ðar is nej verkel fet uterals ette íswis hetselv van cetanis parumpatitt van fet. En frulotitt utðrukning i wurdis, ac nufruitt van cetanis, dimunustarutis ðe tvo pawar aff en manis seel. Til verk ette is noðvanð til vil, ent til vil ette is noðvanð til fruloðu ðe lust. Cetanis muplig dis flat als ðe dilis ðaa neet ðerselv tarunuslotitt til cetis.
Ðenkning is ðe lof aff inteligenthet, wurdis zeegning ðe cerutyn kraft aff ðenkning, teeð cetanis ðaa ðe last anstrengning aff wurdis, ent ðe vilvarð cemupalomidd aff wurdis. Wurdis har budd supakudd, ðenkning hä budd tarunuslotitt til agerning; van ðe ageren aff cerutyff, sprekning hä takudd ort.
En vort is ðe rusðu frusa aff en ðenkning, en ageren is en hobitodd aff vil. Ðes is varfor biðning is en noðvanðhet, ent magen bitan ala ða ette sukis. En biðning is en parufeuctitt ageren aff ðe vil, ette is en link ac nunucetyff manis wurdis met ðe divin vil. Ala cerumnis ac nuscerutanis, bilotanis, ent sucerufecis ðaa paruyar i agerning, ent ðaa simbolig frulis; ent ðee ðaa ðe mest patidd paruyar vel ðee ðaa tarunuslotanis aff vort til agerning, íswyff vil makt ent parussutangy, syff ða ðee forlangen mer ac nustarunitt avmerkning ðan stil biðning, oðer biðning parussitt i wurdis; ent so ðee ac nustatðu verkel verk, ent so verk dimunudis en munis hela energi.
Ðuphet is gelik til hogt, dirukans is ac nutarustitt met likt, afer is men ðe girumidd aff ðe stim. Ða va is bilu is gilen ða va is ovan. Ðe aðem aff goð is birin enlit ovan ðe wutar, ent ðe wutar bleeben lgg ceruritt op van ðe aðem aff goð. Ða va vi kal ðe aðem aff goð is ðe lof esens spriðen ovan ðe wurlodis; ette is ða varm lomunis flis va givis en seel til ðe palunutis; ðe gemens rusruvir aff progresif tir lof; ðe universel bas aff ðe suymupaðis melan bidis, ent ðe miðel aff leeb melan sulis; ette is ðe fartug aff ðe vil, ent gemens bas for ala ðe vuritt mudifeuctanis aff ðe cerutyn vort. Ðe aðem aff ðe mut aff goð lodis til ðe cerursupaunudyff manis aðem. Goð sud, lasen oss maken man, ent man ewsuwar, lasen oss maken til vorselv en goð.
Ven goð makte skepning manifest som en tamupmy, han lolmunitt ðe palunutis som likt birar, han dicerutitt ðe erð met felowar som en lotel, han gyn retssam paruparutis til mutalis ent palunutis, ent han diruw met hans finger cerucelis, tarunugilis, ent ðe krus, som evig paunutacelis, tarucitt i lovyff fur opp ðe mumunuða vulot aff ðe sukis ðe mugis skulen mutaðu hans goð opp ðes erð, hans diwulolyff.
Veten, vil, ent ageren; ðes ðaa ðe tri susunutalis for suceruditym ent kongig hog magisk. Afer ent form ðaa nyð ístarumunutis palocitt i ðe makt aff ðe mugis, hans cetis skulen eren avhangsam op ðe vort, ent so suhlil neeðs aff hans didis eren lai, ent hans tacnugis suhlil eren parusruvitt.
Ðu ðan ver lust til forstanen ðe muysutaris aff ðes vetskap ent til parufru murvulis, overvegen ent tarumbmy lai ðu har som ðok felitt til tatnir til kaunuwlodss ent veeshet; for als so, ðu stejen op ðe birunuk aff en biys; halten, gað ette is tea lat. Men als ðu har suceritt ðe lamp ent wsy aff nyð tatodd, als ðu ðaa cegiunusunut aff ðe sucerutis aff ðe neen, als ðu nitið spreken aff goð on ðe likt va parucedis van hom, als ðu har rucevitt ðe muysutacym bipatsum aff ðe fir lomunutis, als ðu har paruyitt opp ðe siven munutanis, als ðu veten ðe makte aff mutodd aff ðe tvobel supyunuþitt charut, als ðu har giruspitt ðe digm aff varfor suris var en svart goð, als ðu ðaa fri, als ðu ðaa en kong, als ðu ðaa i varhet en prist i ðe tamupmy aff sulomung on angst, ent spreken, for jeer wurdis vil eren ala pawurfoil i ðe suparutym kongrek, ent ðe aðem aff goð vil folgen ðe tatrunucis aff jeer mut, ent ðe pawar aff ðe hovunis ent aff ðe erð vil eren horksam inse ðu.
Edmonds III, R. G. (2023). Begging Priests and Magicians. Magic and Religion in the Ancient Mediterranean World: Studies in Honor of Christopher A. Faraone.
Priestley, B. (2017). The Varangian Guard. In Byzantine Narrative (pp. 527-533). Brill.
Sadovsky, S. (2014). The Priestess & the Pen: Marion Zimmer Bradley, Dion Fortune & Diana Paxson's Influence on Modern Paganism. Llewellyn Worldwide.
Wallraven, M. (2015). Women Writers and the Occult in Literature and Culture: Female Lucifers, Priestesses, and Witches. Routledge.